De leker ikke cowboy i Deadwood city. Eller jo, det er jo akkurat det de gjør. Men for sheriffen og de andre som bor i præriehusene på Kløftefoss, er westernlivet ramme alvor.
Halvannen time fra Oslo ligger Norges eneste cowboy-by.
Med sheriff, banditter, «undertaker» og gledespiken Ellen.
Lukten av krutt, tjære og slitt lær henger i luften over den tørre bakken. Det gløder i bålet hos smeden. Hos pelsjegeren brennes det sprit, som kalles moonshine og smaker rottegift. Gledespiken strammer korsettet. Enn så lenge er det rolig i Deadwood City.
Elleve små plankehus ligger tett inntil den store furuskogen langs riksvei 280, mellom Modum og Krødsherad i Buskerud. På en trapp sitter en cowboy og trekker på seg støvlene, revolveren blinker langs låret hans. En brystfager dame med lange skjørt og hagle går forbi med en pose gullmynter.
– Det er mi hagle som smeller mest, skryter hun til en cowboy som dupper under hatten.
Vi er på utkikk etter hun som driver saloonen i Deadwood City. Laura. Eller Hilde Torgersen, da, hvis vi skal være kjedelige, ordinære 2017-folk.
– Hei, roper hun plutselig bak oss.
– Jeg må stoppe dere før dere går inn i byen. Jeg vil ikke at dere skal gå på noe sprengstoff!
Fra prærieklær til sykehusklær
For 27 år siden kom Hilde Torgersen hit til Kløftefoss med ungene og samboeren sin, Terje – en mann som er i overkant interessert i western. De tok en tur med Krøderbanen da toget ble ranet av Rebell Westernklubb fra Drammen.
– Vi ble ikke bare ranet for gods og gull. De ranet hjertet vårt også, sier hun.
Slik ble Hilde (61) og Terje (59) med på å forvandle den støvete tømmerplassen i skogholtet på Kløftefoss til Det ville vesten. Deadwood City er en slags feriekoloni for små og store som har et bankende cowboyhjerte innenfor skjorten.
"Du vet, en cowboy blir aldri voksen."
Ellen Torgersen, Deadwoods gledespike «Miss Rose»
Til vanlig, i det hverdagslige livet, jobber Hilde Torgersen som hjelpepleier på lindrende enhet på Modumhjemmet. Der hjelper hun døende og deres pårørende i livets siste fase.
– Jeg trenger å gjøre noe på fritiden som er helt forskjellig fra hverdagen, sier hun og innrømmer at det har hendt at hun har skiftet fra prærieklær til sykehusklær i bilen på vei til jobb.
Hele sommerhalvåret møtes en gjeng på pluss/minus 30 personer her, de samles rundt bålet på præriefest, «speller gittar» og stikker et gresstrå mellom tennene, mens de kikker ut under cowboyhatten. Det er det enkle livets gleder som gjelder.
Gjennomført ville vesten
Men det er hele tiden noe som skal fikses og ordnes. Trengs det noe, lages det. Sånn som dagen før vi er på besøk, da de fant ut at Deadwood trenger et spa. Dermed ble et gammelt badekar kledd med westernplank, en dreneringsgrop ble gravd ut, og karet ble fylt med vann. En sliten cowboy fikk duppet legemet da solen rant bak furutoppene og glørne brant ut i bålet.
I Deadwood trenger du ikke være finsnekker når noe skal skapes, det skal være røft og skakt, det handler om tykke spikre gjennom gammel, uhøvlet plank, både til kulissene i byen og til de små husene på prærien. Alt av stash er autentisk, estetikken er gjennomført ville vesten.
Hodeskaller av ulike dyr henger på veggen, mens den trøtte cowboyen vipper hatten ned over øynene og sover middagsluren i en knirkende gyngestol på verandaen. Er det en fredelig time og bandittene er på trygg avstand, legger han kanskje patronbeltet fra seg på gelenderet. Salen og lassotauet henger fremme, selv om det er flere år siden det var en hest i byen. Ingenting bryter med 1800-tallets Midtvesten på utsiden. Men inni? Helt vanlige campingvogner.
– Vil dere komme og se? spør Ellen Torgersen (44), datteren til salooneier Hilde «Laura» Torgersen.
Ellen er oppvokst med dette, i alle ferier og helger dro hun med foreldrene fra Vikersund og hit for å leve cowboy-drømmen. Da hun selv fikk barn, var de også med, i ulike roller som gateramp og banditter.
– Du vet, en cowboy blir aldri voksen, sier hun og blunker.
Ellen er byens gledespike. Det vil si, hun spiller gledespiken Miss Rose i westernshowet Deadwood-folket holder hver søndag formiddag når den svære jernhesten kommer langs Krøderbanen, tuter i fløyten og skrangler inn på Kløftefoss stasjon, fullastet av turister med små og store cowboy-hjerter.
Ellen viser vei forbi plankeveggen, gjennom et tungt, tykt forheng, forbi en hylle med cowboystyrkedråper, og der inne er skallet av en vanlig campingvogn, med senger og et lite bad, der den rødhårede gledespike-parykken henger klar til show.
Jeg skal være banditt. Ikke en sånn sjuskete en, men en av de velkledde, suksessrike bandittene.
Anders Gundersen
Det nye av året er at Ellen har med kjæresten Anders Gundersen (46) og hans sønner Oscar (5) og Oliver (8). Guttene er selvsagt i full cowboy-mundur, og faktisk er de to iPadene de stirrer inn i, det eneste som bryter med westernstilen. Pappa Anders nøyer seg med en gammel dress og en bowlerhatt. Enn så lenge. Et par måneder før han ble kjæreste med Ellen, kjøpte han seg båt.
– Det ser ikke ut som det blir så mange helger på sjøen, sier han.
For skal han være med Ellen, bør han være cowboy.
– Han må ikke. Vi kan jo dyrke hver vår hobby, sier hun og smiler.
Anders retter på bowleren. Han er klar for å bli en del av Deadwood. Den første helgen i august ligger det an til årets store togran i Deadwood City, og da har han planen klar:
– Jeg skal være banditt. Ikke en sånn sjuskete en, men en av de velkledde, suksessrike bandittene, sier han.
Kjente sheriffen i byen
Utenfor et hus litt lenger oppe i Deadwood City sitter Kjell Olav Arvesen (74). Her inne på prærien adlyder han kun navnet Leo. Nå hjelper kona Signe (69) ham på med klærne, eller kostymene, til dagens show. Innerst har han en opprevet dress, for det ligger an til en stor eksplosjon i dagens show. Utenpå har Leo en hel, staselig svart dress, med hvit skjorte, sløyfe i halsen og høy flosshatt.
Leo er Deadwoods undertaker, eller begravelsesagent, mens kona Signe, eller «Fru Corpse» som hun kalles, har åpnet et vekslingsbyrå i Deadwood City.
De to kom inn i westernmiljøet for seks år siden, rett og slett fordi Leo kjente sheriffen i byen.
Hver helg kjører de fra Lambertseter og hit, for å leve slik de gjorde i den virkelige byen Deadwood City ved Black Hills i Sør Dakota rundt 1875.
Leo har alltid vært opptatt av cowboykulturen, og lenge drev han med westernskyting.
– Jeg skyter med to revolvere, én hagle og ett gevær, sier han og halter inn i koien sin, der det ikke bare soveplass og stue, men også et snekkerverksted. For Leo er utdannet møbelsnekker, i tillegg er han europamester i volleyball og bordtennis.
– Yes sir! sier han og legger til at han har syklet den store styrkeprøven og løpt maraton.
Han har grunn til å skryte, for da han som treåring, rett etter krigen, falt i gulvet mens han holdt en kniv i hånden, ga ikke legen ham noe håp. Kniven gikk inn rett under venstre øye, og forårsaket en hjerneblødning som lammet hele høyre side. Han har kjempet noe bevegelighet tilbake, men halter fortsatt. Her, i Deadwood City, passer det godt.
– Det var mange cowboyer som dro på en fot. Jeg slipper å late som, smiler han.
– Litt cowboy hele livet
«Hello, strangers!» Den kraftige, myndige røsten tilhører sheriffen i byen, Per Erik Andersson (66). Det føles helt naturlig å trekke i barten hans. Er den ekte?
– Den er ekte. Jeg har egentlig helskjegg, men som sheriff i Deadwood må jeg ha bart. Derfor skjærer jeg av alt skjegget når sommeren kommer, og jeg blir så kvass at kjerringa ikke vil ha noe med meg å gjøre på flere uker, gliser han.
Per Erik kom til Deadwood a long, long time ago for å se på westernshowet, og før han fikk snudd seg og krysset jernbanesvillene, var han hanket inn som statist. Han skaffet seg et hus på prærien, og deretter fikk han rollen som smed, helt til han steg i gradene og fikk den flotte sheriff-stjernen på vesten.
– Jeg har nok vært litt cowboy hele livet. Det begynte med fatter'n som leste cowboybøker, og da jeg var ungdom, var spagettiwestern veldig populært. Jeg skyter aktivt, og jakter, så klart. Og så er jeg pyrotekniker her i Deadwood. Sikkerheten rundt alt som smeller og ryker, er mitt ansvar.
Forandre personlighet
Før han ble pensjonist, var han teknisk ansvarlig på Bærum sykehus.
– Hva er det med westernlivet på Kløftefoss som tiltrekker deg?
– Å kunne få være annerledes. Det å kunne forandre personlighet. Leke litt. Ja, og så er det artig å få flammene til å stå, alt som smeller og ryker er bra. Men du veit, pyroteknikeren er en ensom mann, han sitter stort sett for seg sjøl og lager bomber. Så det er trivelig å samles rundt bålet på kveldene.
– Er livet i Deadwood City en flukt fra det travle, digitale, moderne livet?
– Nei, der har du kommet til feil person. Jeg har ikke fjernsyn, og telefonen min har ikke virket på flere uker. Jeg har alltid hatt det best på ei furumo, og hjemme i Asker går det også i vedfyring og enkle forhold. Det er ikke så ulikt livet her.
Nå skal det bli moro for unga, litt damer for mannfolka, og en kjekk sheriff for a' mor.
Per Erik Andersson, sheriff i Deadwood City
Han sitter i gyngestolen utenfor plankekassen sin. At det på innsiden er en vanlig campingvogn med fortelt, er det ingen som ser. Barken henger tørr på plankene.
Per Erik lener seg litt tilbake, henter ut et par piper fra et hull i bærebjelken, finner frem blikkboksen med tobakk, stapper pipen full og fyrer opp.
– Jeg puffer bare, for til vanlig røyker jeg ikke, sier han og reiser seg.
Han skuer utover, er det banditter på vei ut av skogen?
– Hør! sier han.
Det fløyter i den gamle jernhesten som damper forbi i retning Krøderen. Snart kommer toget i retur.
Det er på tide å skru på sheriff-sjarmen.
– Nå skal det bli moro for unga, litt damer for mannfolka, og en kjekk sheriff for a' mor, sier han, letter på hatten og steger over plassen så støvet står etter ham.
I nysnekrede kister
Deadwood City er en feriekoloni, en familie, en slags campingplass, en gjeng med hobbysnekkere, en attraksjon på Krøderbanen, og en teatertrupp.
Akkurat nå skjerpes greiene. Publikum har begynt å komme, på det meste har det vært opp mot 1000 mennesker for å se westernshowet. 17 skuespillere er i sving foran kulissene av det som er sentrum av Deadwood.
Ut av skogen, fra Black Hills Badlands, kommer to gullgravere, de handler sprit av pelsjegeren, skygger unna sheriffen, raner bankier Jenkins, er innom saloonen og gledespiken, før de havner i duell med en kvegdriver, mens nyhetsfotografen i Deadwood halser etter med fotostativet sitt. Til slutt ender banditten i en av undertakerens nysnekrede kister.
Vi skal ikke å røpe for mye, men viktigere enn handlingen er smellene, eksplosjonene, bombene, flammene og lukten. Lukten av krutt.
Manneklem
Showet er over. En lonesome cowboy smyger seg ut av byen, mellom de høye furuleggene og forsvinner gjennom skogen. Er det Butch Cassidy eller Sundance Kid?
De andre westernheltene tar seg tid til å hilse på publikum.
«Er du en helt ekte sheriff?» spør en guttunge.
«Det er klart jeg er ekte, jeg har jo både bart og lang nese», svarer sheriff Per Erik Andersson.
Gullgraver Freddy Lunde Bjerke (38) gir en manneklem til en kompis som har kommet for å se showet.
– Han hadde rett og slett tårer i øya, sier Freddy etterpå.
– Han er vel som meg, en som har vært cowboy hele livet. Å få lov til å være en del av Deadwood City er en drøm som går i oppfyllelse.
Prærien ligger atter øde, folk med fargerike sportsjakker og kjekke sandaler har gått tilbake til bilene sine, vridd om nøkkelen og kjørt ut i virkeligheten. De som skal med toget stiller seg opp på perrongen.
Den siste scenen i dagens westernshow skjer når damptoget ankommer. Leo, Laura, bankier Jenkins og de andre springer ut av skogen, stiller seg opp langs skinnene. Det store damplokomotivet er klar til avgang, vannet koker på kjelen, kjelen er under trykk, dampen står ut av sylindrene som er koblet til drivhjulene. Tykk grå røyk stiger til himmels, det fløytes og tutes i lange, såre støt, før jernhesten setter fart, putrer damp, og skrangler over skinnene.
I de gamle teak-vognene vinker mennesker fra 2017 til folket fra 1875.
Klart for togran
Helgen 5. og 6. august er det årets store togran i Deadwood City – når Krøderbanen rammes.
Damptoget fra Vikersund frakter en større pengebeholdning som skumle røvere prøver å rane til seg. Sheriffen i Deadwood har derfor ekstra vakthold i toget og anmoder passasjerene om assistanse.
Krøderbanen ble åpnet i 1872 som smalsporbane og ble ombygget til normalspor i forbindelse med Bergensbanens åpning i 1909. Som NSB-bane ble den nedlagt i 1985. Siden har banen vært drevet som museumsbane av Norsk Jernbaneklubb og Stiftelsen Krøderbanen.
